Nyhetsdetaljer

Armauer Hansen og hans verk. v/ Hans Petter Schjønsby

Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912) er kanskje den norske vitenskapsmannen som er best kjent i verden, innledet Hans Petter med. Da var tonen satt for et svært interessant og kunnskapsrikt foredrag i spennet mellom medisinsk historie, moderne vitenskap, politikk og menneskelig lidelse.

Armauer Hansen ble kjent fordi han identifiserte leprabasillen, basillen som forårsaker lepra, også kjent som spedalskhet. Lepra har selv i dag en stor utbredelse med totalt ca.5 mill syke. Noen hundre tusen nye tilfeller oppstår hvert år hovedsakelig i Asia og Afrika. Etiopia er kjent som et lepraland.

Spedalskhet er en kronisk infeksjonssykdom. Inkubasjonstiden er veldig lang, 5-10 år er ikke ukjent. Den lange inkubasjonstiden er også noe av forklaringen på hvorfor det har vært vanskelig å finne årsaken til sykdommen. Først i 1873 ble årsaken funnet.

Armauer Hansen var bergenser av dansk-tysk avstamning. Faren var kjøpmann, men gikk konkurs, og ble siden kasserer i Norges Banks avd. i Bergen. Det var hele 15 barn i familien, herav 9 sønner. Broren Klaus Hansen er kjent innenfor behandling av tuberkulose, den andre store folkesykdommen i 1800-tallets Norge. Tuberkuloseloven av 1900 er Klaus Hansens verk.

Armauer Hansen tok artium ved Bergen Katedralskole 1859, studerte deretter medisin i Christiania. Han lærte tidlig å sørge for seg selv med lærerjobber og hadde ord på seg som en flink pedagog. Ferdig lege i 1876. Fiskerilege Lofoten 3 mnd, deretter underlege på Pleiestiftelsen nr 1 i Bergen. Dette var en pleieinstitusjon der leprapasienter fikk pleie og behandling. I Bergen var det i tillegg St. Jørgens hospital for langt kommende leprøse. Legene Danielsen og Buch, kjente lepraforskere, hadde sitt virke ved St. Jørgens. Norge var på dette tidspunktet en ung stat som satset sterkt på kultur og vitenskap for å fremstå som et moderne land. I tillegg til lite kulturell ballast, hadde Norge ingen vitenskapelig tyngde. Fra 1820 til 1850: lepratallene ble redusert i Europa, men gikk opp i Norge. I 1850 var det anslagsvis 2000 spedalske i Norge. Lepra var fra oldtiden en sykdom som var betraktet som skitten og uren og som ikke passet inn i bildet av Norge som en del av et moderne Europa.

Sogn, Sunnfjord og Nordfjord var sentrum for leprautbredelsen, noe i Nord-Hordaland med Steigen som den nordligste forekomsten. Staten bevilget store summer for å bli kvitt sykdommen. Legen Daniel Cornelius Danielsen skaffet gjennom politisk teft bevilgninger, flere pleiestiftelser ble bygget (Pleiestiftelsen nr 1 i 1841, Lungegårdshospitalet, St.Jørgen). Danielsen bygget opp et vitenskapelig miljø sammen med Buch. Et spesialistsenter for lepra ble bygd opp, arrangerte kongresser, utga en verdenskjent bok om lepra.

Hansen kom inn i dette miljøet i 1868 og dannet seg etter hvert egne teorier. Han brukte i hovedsak to arbeidsmetoder: laboratorieundersøkelser (mikroskop, blodprøver) og reiser til hvor de spedalske bodde (observasjoner). På få år kom han frem til nye resultater; funn av korte og mørke staver i spedalsk vev. I tillegg kunne han bevise vitenskapelig at det var langt færre spedalske i områder hvor de spedalske ble holdt isolert.

Dette funnet indikerte at det var smittsomhet som var årsaken. Folkemedisinen hadde alltid visst at pest og spedalskhet var smittsomt, men det var stor skepsis i det medisinske miljøet om spedalskhetens natur. Gjennombruddet kom 28 februar 1873; Armauer Hansen oppdaget flere stavformede legemer og ble sikrere på at årsaken var funnet. Ila. 1870-årene fikk Armauer Hansen anerkjennelse fra fagmiljøet på at hans vitenskapelige metode fastslo at sykdommen faktisk var smittsom og ikke arvelig. Dette skjedde først etter en disputt med en ung tysk lege, Neisser, som hadde oppdaget meningokokk-basillen. Neisser besøkte Armauer Hansen i Bergen og fikk med seg lepramateriale tilbake til Tyskland. Neisser brukte et fargestoff som fungerte bedre enn Armauer Hansens og forsøkte å få anerkjennelse for at han faktisk var oppdageren av leprabasillen. Dette forsøket førte ikke frem. Neisser ble siden kjent som oppdageren av gonoré-bakterien.

Armauer Hansen klarte gjennom vitenskapelig metode å bevise at sykdommen var smittsom og ble en berømt vitenskapsmann etter sine funn. Den engelske betegnelsen på lepra, Hansen’s disease, sier mye om hans posisjon.

Armauer ble etter hvert overlege på Pleiestiftelsen Nr 1 og var fra 1875 statens overlege for lepra. Imidlertid var det hans vitenskapelige nysgjerrighet som førte til at han mistet sin stilling; han ville bevise smittsomheten gjennom dyrepoding, men dette slo ikke an. Han prøvde deretter med mennesker. Han hadde imidlertid ikke bedt om pasientens samtykke og ble anmeldt av en ung dame. Hansen ble dømt, og mistet jobben på Pleiestiftelsen. Dette ble forsøkt holdt skjult.

Armauer Hansen var veldig konsekvent i sitt virke. I tillegg til den medisinske forskningen arbeidet han med å påvirke og å utforme lovgivningen. I lovene fra 1877 og 1885 ble betydningen av isolasjon understreket på flere nivåer. Dette utløste store protester da dette var frihetsberøvelse av mennesker som ikke hadde gjort noe kriminelt. Ettertiden har vist at denne lovgivingen var viktig. I 1850 var det ca 2500 tilfeller, i 1900 var dette redusert til noen hundre. Medikamenter mot lepra kom først etter 2. verdenskrig.

Den siste leprapasienten døde i 2002, 78 år gammel. 1100 år med lepra i Norge var dermed avsluttet. Det er anslått at det totalt var 10.000 leprapasienter, og på samme tid 250.000 personer med tuberkulose. Sentrale i bekjempelsen av disse store folkesykdommene var altså brødrene Armauer og Klaus Hansen

Erlend Mogen

Referent