Oktoberkrigen mellom Egypt og Israel i 1973

Etter at president Nasser døde, måtte den nye presidenten i Egypt, Anwar al-Sadat, vise handlekraft. Han fikk med Syria i planleggingen av et felles angrep på Israel. Dette var kjent for israelsk etterretning, men ble ikke tatt på tilstrekkelig alvor. I Israel ble det sett på som et rop om ulv – ulv. Israel var derfor ikke forberedt da Egypt og Syria angrep den 6. oktober 1973. Israel ble den første tiden drevet på defensiven, men etter hvert fikk de overtaket. Supermaktene, USA og Sovjetunionen, sto på hver sin side i konflikten. USA forsynte Israel med militært materiell, mens Sovjetunionen gjorde det samme overfor den arabiske koalisjonen. Samtidig engasjerte supermaktene seg i et diplomati for å hindre at konflikten spredte seg og for å få til en våpenhvile mellom partene.

Den 22. oktober ble det, etter vedtak i FNs sikkerhetsråd, inngått en våpenhvile. Etter flere brudd på denne, endte krigen den 25. oktober. Begge innså at styrkeforholdet var slik at de ikke kunne fortsette å krige.

Etter krigen

Israel sto igjen som seierherre. Krigen styrket likevel den arabiske verden moralsk og Egypts president Sadat ble helt. I Israel førte krigen til oppvask i de politisk-militære strukturer.

Etter nederlaget søkte Egypt fred. Dette førte i 1978 til en politisk avtale mellom de to landene, Camp David-avtalen, og i 1979 Fredsavtalen. Begge var framforhandlet av USA.

For å underbygge de to lands sikkerhet ble flere mekanismer etablert, blant annet en streng regulering av militær aktivitet i respektive områder ved grensa. I denne buffersona var det forutsatt at en FN-styrke skulle settes inn, etter felles anmodning til Sikkerhetsrådet. På grunn av det rådende storpolitiske klimaet og at vetomakten Sovjetunionens var motstander av en slik styrke, ble det aldri fremmet et slikt forslag. USA tok derfor på selvstendig grunnlag initiativet til etablering av en internasjonal styrke. Dette førte til etableringen av Multinational Forces & Observers (MFO) i 1982 bestående både av militære styrker og sivile observatører.

MFO   

MFO skiller seg fra de fleste andre fredsbevarende styrker ved at den er satt inn for å overvåke en fredsavtale, ikke en våpenhvile. Et genialt trekk ved avtalen er at den ikke kan sies opp uten at den andre parten er enig.

MFO består av 11 land med ansvar for hver sine områder hvorav Norge er ett. Norge har bidratt med inntil 6 offiserer om gangen i ulike stabsfunksjoner. Den første militære sjefen for MFO, var general Fredrik Bull-Hansen. Han hadde en unik kulturforståelse, noe som kom godt med i møtet med partene.

MFOs oppdrag er å være:

·         Synlig

·         Observere, rapportere og bekrefte (verifisere). Styrkene opptrer i prinsippet uten våpen (brukes kun til nærforsvar)

·         Tilrettelegge for diplomatisk kontakt mellom Israel og Egypt

MFO har to militære hovedkvarter, ett nord og ett sør på Sinaihalvøya. Etter den arabiske våren i 2011 ble det nordlige hovedkvarteret forsøkt stormet av en rasende folkemengde i 2012. På grunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen i nord, har deler av hovedkvarteret blitt flyttet til sør som er fredeligre.

Etableringen av MFO kunne ikke unngå å påvirke det lokale miljøet. For eksempel kunne noen tjene seg rike på å handle med styrkene.

Trolig blir de internasjonale styrkene stående i Sinai i lang tid. Sinai er transittrute for en omfattende kriminell virksomhet knyttet til for eksempel menneskehandel og smugling. En del av dette fanges opp av MFO. 

 Referent Eivind Amb 

                                                            ------------------------------------------------------

Publisert av Eivind Elstrand 22. oktober 2018