Vi ankom ca en uke etter Castros død og ankom mens den offisielle landesorgen pågikk. Denne ble avsluttet etter

14 dager. Vi bodde privat hos kontakter vi hadde i forveien.  Bare gode erfaringer fra de to leieforholdene i hhv. Havana  og Trinidad.

Vi oppholdt oss 10 dager i landet. Til sammen ca 4 dager i Havana og resten underveis og i Trinidad by.

Havana ga et delt inntrykk. Offisielle  bygninger og plasser var renovert og stort sett presentable.  Bakgater og gamle byen i Havana var i sørgelig forfatning. Pga. ‘libretta’, som er en slags rasjoneringskort som gir basis matvarer til en meget subsidiert pris, er det nok kanskje lite sult, men alle andre tegn på fattigdom var lett å få øye på i byen. Først og fremst forfall i private boliger. Boligene tilhører for en stor del staten, og de blir tildelt etter rang og behov.

Trinidad var en by fra tidlig 1700-tall med steinsatte gater og godt bevart opprinnelig arkitektur. Denne byen ga et langt bedre inntrykk enn Havana. Den var omgitt av landbruksområder med heller ekstensiv produksjon. Det var påfallende mange hester i bruk. Etter innføring av den såkalte ‘spesialperioden’ da russerne trakk seg ut i 1990, ble oljeforsyningene redusert med 60%. Da kom hestene tilbake for fullt. Til bruk som drosjer, varetransport, renovasjon og ellers til alle oppgaver som bilene hadde hatt.

Vareutvalget på Cuba er minimalistisk. Det finnes ikke noe i nærheten av et vareutvalg vi kjenner fra våre butikker. Staten bestemmer og prioriterer hva som til en hver tid kan brukes til innkjøp av forbruksvarer. Valutabalansen er hårfin. Hard valuta som Euro og Dollar til import av varer skaffes ved eksport av sukker, silisium , tobakksvarer mm. En betydelig eksport utgjøres også av helsearbeidere i form av leger og sykepleiere som sendes til land i bytte mot olje og andre innsatsvarer landet trenger. Vi traff en eksportlege hos vår familie i Trinidad. Han hadde opphold i Peru, Saudiarabia, Pakistan og Dubai bak seg. Turisme har de senere årene også blitt en betydelig inntektskilde. Ca 2mill. turister besøker Cuba årlig. Størsteparten av turistene, ca 800.000, er kanadiere. Canada er det største eksportmarkedet. Det dreier seg i stor grad om eksport av silisium.

Lønnen til statlige ansatte som lærere var rundt 3-400 CUD- Cubanske dollar som lå noe under USd i vekslingskurs. Dette er en konvertibel valuta som turister veksler til. Den nasjonale pesos er kun for innbyggerne. For å få livet tiil å gå i hop måtte vanlige mennesker bruke  svartebørs og  kjøpe ‘tjuvegods’ som ble brakt hjem fra offentlige arbeidsplasser. De som arbeidet i nærheten av turistene hadde rene luksusliv i forhold. Dette vil kunne utvikle seg til et stort fordelingsproblem etter hvert. Sosial misnøye og urettferdighet kan bli kime til uro.

Det har blitt foretatt skritt i retning av privatisering de siste  årene. Dette gjelder bl.a.serveringssteder og landbruk. Dette var visst bare forsiktige skritt og ifølge Vegard Bye, en norsk Cubaspesialist, så er dette nå trukket litt tilbake. Myndighetene er visstnok redde for å miste kontrollen. 

Til slutt er å si at det føltes veldig trygt å ferdes på Cuba. Privat overnatting er å anbefale. Har man først fått en kontakt, skaffer denne neste overnatting for deg. I dette nettverket av private rom og leiligheter, får selgere 30% av fortjenesten på formidling  av gjester til neste seng. Dette fungerer tilsyneatende utmerket. Cuba er et annerledesland vedr. levestandard. Det er bare de store turisthotellene i Varadero –området på nordkysten og andre hoteller som er deleide av utenlandske aktører som har standard  nærheten av det vi finner i Europa. På det jevne, er det ellers alltid noe som er i stykker og noe som mangler. Maten er heller litt stusselig, men sjømat anbefales. Hummer serveres over alt og er som regel et godt valg. Reker likeså.

Skal man lese seg opp på landet, anbefales boka til Vegard Bye:’ Dette er Cuba- alt annet er løgn’  Lykke til!

Referent:

Morten Mellbye