Han var født i Sveits 6.10.1886 med navnet Charles-Edouard Jeanneret Gris. Han var ikke utdannet arkitekt, men gikk på kunstskole, reiste mye og interesserte seg for arkitektur. I 1909 var han tegner hos en arkitekt i Paris som arbeidet med betongkonstruksjoner. I 1910/11 var han en tid hos arkitekt Peter Behrens i Berlin, der også Mies van der Rohe og Walter Gropius arbeidet/studerte. De ble alle viktige i moderne arkitektur.

I 1912 bygget han et stort hus for sine foreldre i Sveits. Han utviklet byggesystemet Domino, med elementer i betong som ga mulighet for variert og fleksibel utbygging.

Han flyttet til Paris 1917. Her traff han den kubistiske maleren Ozenfant som oppfordret han  til å male. De samarbeidet og utga et manifest for en ny kunstbevegelse, purismen. Vider utga de i 1920 tidsskriftet L’Esprit Nouveau der de agiterte for sitt syn på kunst og arkitektur. I det første nummeret tok han kunstnernavnet Le Cobusier.

Le Corbusier etablerte arkitektkontor i Paris i 1922 sammen med sin fetter Pierre Jeanneret. Samme høst presenterte han modellbyen Ville Contemporaine (samtidsbyen), en parklignede  by preget av lys og luft med frittstående høge hus og et senter omkring knutepunktet for kommunikasjoner. I 1923 utga han boken Vers une Architecture. Her tok han avstand fra arkitekters bruk av de tradisjonelle stilartene, og mente ny bebyggelse må utformes i samsvar med sin funksjon, slik det ble gjort i moderne ingeniørkunst (Eiffel), nye båter, biler og fly.

Boken fikk stor betydning. Mest kjent er hans slagord Et hus er en maskin til å bo i, og Fem punkter for arkitektur:   

·         Bærende vegger erstattes av armerte betongsøyler

·         Fri design av grunnplanen – fravær av bærende vegger gir ikke begrensninger på innvendig bruk

·         Fri design av fasaden – eksteriør uten bærende struktur gir ikke begrensninger

·         Horisontale vindusbånd I hele fasadelengden kan gi godt lys til alle rom

·         Takhager på flate tak kan gi bruksarealer, beskyttelse av takflaten og gjenvinne den del av tomta som huset ble bygget på

·         Bærende vegger erstattes av armerte betongsøyler

·         Fri design av grunnplanen – fravær av bærende vegger gir ikke begrensninger på innvendig bruk

·         Fri design av fasaden – eksteriør uten bærende struktur gir ikke begrensninger

·         Horisontale vindusbånd I hele fasadelengden kan gi godt lys til alle rom

·         Takhager på flate tak kan gi bruksarealer, beskyttelse av takflaten og gjenvinne den del av tomta som huset ble bygget på

Det første huset som ble oppført i Paris var en bolig med atelier for vennen Ozenfant i 1922. Flere andre boliger ble utført i samsvar med de 5 punktene. På møtet ble vist Maison La Roche, Villa Stein og den nye landsbyen Pessac sør for Bordeaux.

På utstillingen for moderne dekorativ og industriell kunst i Paris 1925, fikk han oppført paviljongen Esprit Nouveau som fulgte opp prinsippene vist i Ville Contemporaine  i 1922. Paviljongen var en boenhet i 2 etasjer med et stort uterom i full høgde. Den var tenkt prefabrikkert for montasje i konstruksjoner for høghus sammen med tilsvarende enheter. Alle leilighetene fikk på den måten egne uterom/hager. Han viste også skisser for at sentrale deler av Paris kunne erstattet med slike høghus, Plan Voisin.  I Berlin ble det i 1970-80-årene oppført flere bolighus av typen byvilla, med store uteplasser til leiligheter oppe i etasjene.

Mange var engasjert i utviklingen av arkitektur og kunst. Blant andre skolen Bauhaus i Tyskland, konstruktivistene i Russland, futuristene i Italia og gruppen De Stijl i Nederland hadde stor betydning. På utstillingen Weissenhofsiedlung i Stuttgart 1927 var det oppført boliger av Le Corbusier og flere nye arkitekter. Det viste seg der at den nye arkitekturen som forkastet stilartene og la vekt på det funksjonelle og klare konstruksjoner, hadde vesentlige fellestrekk som var blitt en ny stilart: Funksjonalismen eller Den internasjonale stilen – Funkis.

Le Corbusier tegnet i 1929-31 boligen Villa Savoye som mange regner som det ypperste som ble utført av funksjonalistene. Også i Norge fikk funksjonalismen betydning. Mest kjent her i distriktet er villaen for Riise på Hamar av Arne Korsmo.

I 1928 tok han initiativet til CIAM, Congrés international d’architecture modern, som arbeidet for å forbedre verden ved design av bygninger og byplanlegging. Den fikk særlig betydning i gjenoppbyggingen av Europas byer etter 2. verdenskrig. I Norge gjorde en CIAM-gruppe norske arkitekter seg bemerket i 1950-årene ved å foreslå høghus langs Karl Johan.

Le Modulor er et målsystem som Le Corbusier utviklet for bruk i prosjekter av bygninger. Det er basert på menneskekroppens mål og det gyldne snitt, for å gi bebyggelse som er tilpasset mennesker og har gode propasjoner.

Etter krigen fikk han oppført enkelte bygg med særlig fri formmessig utforming. Mest kjent er en boligblokk i Marseille (1947), kirken Notre Dame du Haut i Ronchamp (1950-55) og klosteret La Tourette (1955). Her er det en naturlig og røff bruk av materialer, bl.a. ubehandlet betong, som bidro til brutalismen som trend i arkitekturen.

Han hadde flere oppdrag utenom Frankrike. Blant annet byplan og store institusjonsbygg i Chandigarh, hovedstaden for 2 provinser nordøst i India. Ellers tegnet han FN-bygget i New York (1947-53) i samarbeid med Oscar Niemeyer.

Le Corbusier døde i 1956 på en svømmetur i Middelhavet. På UNESCO’s verdensarvliste er det 17 bygg som han har tegnet.

Eilert Ellefsen

Referent

Publisert av Brumunddal Rotary 17. oktober 2016