Examen artium ved Kristiania Katedralskole i 1922, Cand. med Oslo 1929.

Spesialist i psykiatri 1935.

Aktiv i et radikalt studentmiljø og venn med bl.a. Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Karl Evang men aldri medlem av f.eks. ”Mot Dag” eller lignende.

Studerte psykoterapi i Berlin fra 1929, bl.a. hos Wilhelm Reich, en østerisk elev av Sigmund Freud.

Reich var kommunist, sterkt anti-nazist, måtte rømme til Norge i 1934, videre til USA 1939.

Ble senere utstøtt av psykiatri-miljø pga. sine etterhvert merkelige ideer om ukjente energiformer, orgonskap og lignende.

Braatøy var dels inspirert av Reich men aldri noen tilhenger.

Doktorgrad i 1936 med hovedtema unge schizofrene menn og påvirkningen av de sosiale miljø og ytre omstendigheter på deres psykiske lidelser.

Braatøy angrep den tradisjonelle reduksjonistiske og endimensjonalt biologiske tradisjon i norsk sykehusvesen og norsk psykiatri.

Var pasifist men deltok aktivt i motstandsbevegelsen fra 1940, særlig med illegale aviser. Traff der sin tredje og siste kone, Sigrid, niese av Sigrid Undset.

Overlege ved Psyk.avd, Ullevål sykehus frem til 1952 da han sa opp i protest mot tinglig-gjøringen av pasientene i norsk helsevesen.

Begynte i 1947 samarbeide med sykegymnast Aadel Bülow-Hansen og de utviklet sammen Psykomotorisk fysioterapi, en spesialgren av fysioterapi og som er en langtidsbehandling med særlig vekt på respirasjonsfrigjøring,  løsning av låst muskulatur og en emosjonell omstillingsprosess.

Braatøy skrev artikler, debattinnlegg, en analyse over Hamsunds diktning, flere bøker: de viktigste ”De nervøse sinn” 1947, og ”Pasienten og lægen” 1952.

Braatøy var en forkjemper for et helhetssyn, et holistisk syn, på pasienten som menneske og på samspillet pasient-lege.

Han døde i oktober 1953 etter å ha neglisjert symptomer på hjerte-infarct, noe som da også ble dødsårsaken.

Referent

Einar Øfsti

Publisert av Eivind Elstrand 3. oktober 2016